mandag 25. mai 2015

"Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?"

Noen tanker etter ei langhelg med Solvår på avlastning og god tid til å tenke:
Livet med Solvår er helt annerledes enn det ville vært uten henne. Ikke dårligere, ikke bedre, men annerledes. Jeg er en annen person enn jeg ville ha vært uten Solvår. Ikke dårligere, kanskje ikke bedre heller, men annerledes. Å få et annerledes-barn har helt klart forandret meg som person.

Solvår har lært meg så utrolig mye! 
  • Hun har gjort meg mye mer tålmodig. Jeg kan fortsatt ikke karakteriseres som et tålmodig menneske, men jeg lærer! :-)
  • Jeg har blitt mer tolerant overfor annerledeshet og "svakheter" hos andre mennesker. Jeg dømmer ikke så fort, men lurer heller på hva som ligger bak.
  • Jeg har lært mer om pedagogikk, læring og språkutvikling enn jeg noen gang lærte på pedagogikk-utdanningen - garantert! (Og har fått kjempelyst til å studere spesial-pedagogikk!!)
  • Om mest av alt har jeg fått et helt annet syn på hva som er lykke og suksess
Men jeg har også blitt mer utålmodig og ikke-tolerant.
Særlig overfor én gruppe mennesker: De som klager over alle mulige småting eller som gir uttrykk for at livet alltid bør være lett å leve, at all motstand er urettferdig og at man har "rett til" at livet skal bli som man håper og planlegger. Dette at noen av en eller annen grunn har fått det for seg at livet til en hver tid skal være festlig, lykkelig og enkelt og at alt skal kunne planlegges og styres - det er jeg svært utålmodig med...

Jeg kjenner jeg blir veldig provosert over folk som argumenterer og gjør valg ut i fra at de "fortjener" eller har "rett til" et liv som skal gå akkurat slik de ønsker og planlegger. Jeg blir utålmodig med mennesker som uttrykker at småting er kriser, at andre må ta ansvar, at alle hindringer må fjernes, at ting må ordnes og tilrettelegges slik at det passer akkurat dem og deres planer.

Hva skjedde med å ta ting litt som de kommer? At livet er uforutsigbart og at man får gjøre det beste ut av situasjonen? At lykke ikke er en naturlig permanent tilstand, men små glimt av det store i det små? Jakten på det perfekte livet er en skummel jakt, for livet ER faktisk uforutsigbart - og takler vi ikke det i det små, hvordan skal vi klare de større humpene som dukker opp i alles liv? Klisjeene om at det er i motbakke at det går oppover og at motgang gjør deg sterk er klisjeer fordi de har en kjerne av sannhet. Å prøve å planlegge og manøvrere et liv helt uten humper og motbaker er å planlegge et liv uten vekst og ekte glede.

De to tekstene under, av Kolbein Falkeid og Erik Hillestad, formulerer noen svært gode tanker rundt dette. Les og tenk!

Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis? (Kolbein Falkeid)
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?
Sangen om gleden (Erik Hillestad)
Du som ber om dager uten sorg,
du som sanker lyst og glede
for å holde smerten nede,
du som jager etter vind.

Du som tror du vokser uten tap,
du som aldri tar en sjanse,
men må holde hver en skanse,
mens din livslyst tørker inn;
Alt som kan gi glede har en spire te et savn...

Du som vil ha nærhet uten sår,
du som stenger alle dører
når en skarpe kant berører
dine lengslers ømme hud;
Lykken kan du bare høste der kor smerten gror...

La solen seile over himmelen,
på slep er alltid natten med.
Om glede snart må vike plass for sorg,
er begge frukt av same store tre!

Du som tror at himmelen blir til
i ditt eget skjøre hjerte,
uten gråt og fødselssmerte,
må ha glømt ka glede e'

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar