En engel, noe irritasjon og litt sinne

Se så fin jeg er!!

Først et par skrytebilde av en herlig engel! 

Solvår var invitert i karnevalsbursdag i går, og denne gangen ble det engle-kostyme. 

Solvår elsker bursdager: pynte seg, spise pølse, spise kake, spise godteri, ballonger, masse unger og action! 

Og mamma’n blir like glad og varm i hjertet hver gang hun blir invitert og inkludert.

Jeg gleder meg til pølse og kake!

Så til en annen sak: 

en facebook-venn av meg delte denne: "15 things never to say to a spesial-needs-parent"
http://www.huffingtonpost.com/dr-darla-clayton-psyd/15-things-never-to-say-to-a-special-needs-parent_b_4641506.html

og den kan være grei for flere å lese.
Jeg kan definitivt kjenne meg igjen i noen punkter her… 

Stort sett tar jeg meg imidlertid ikke nær av velmenende kommentarer. Når folk sier «Hun er jo så søt og ser så normal ut - man kan nesten ikke se at det er noe galt med henne», så mener de det jo godt, selv om jeg hater ordet «normal» og selv mener det ikke er noe «galt» med Solvår i det hele tatt. Solvår er Solvår! Men de har jo faktisk på en måte et poeng, for det er jo faktisk en fordel for Solvår at hun er så søt – det er beinhard realitet at inkluderingen går lettere når hun der ut som alle andre og ikke sikler…

Og på samme måte når folk sier: «Så bra for Solvår at hun kom til akkurat dere! Dere er så fantastisk flinke med henne, jeg skjønner ikke hvordan dere klarer det!» så mener de det jo som anerkjennelse, selv om kommentaren kan utløse masse ekstra dårlig samvittighet. For vi er ikke superforeldre! Vi  er utålmodige og sinte og trøtte og slitne og deppa og alt det andre som alle foreldre er. Av og til klarer vi det ikke. Av og til vil vi ha støtte og hjelp.

De fleste av kommentarene i denne linken provoserer meg altså egentlig ikke. Jeg velger å tro at de fleste bare har god hensikter med det de sier, og jeg vil jo ikke at de skal være redde for å snakke om Solvår.

MEN jeg tenner på alle plugger hvis noen sier noe som på noen som helst måte antyder at Solvår er mindre verd enn andre barn. 

Da ser jeg rødt, all min pedagogiske trening forsvinner, og jeg blir ukledelig spydig, sylfrekk, glødende  sarkastisk og mange andre lite sjarmerende ting… 

Mine elever kommer aldri mer til å bruke «retard», «mongo» og «downs» som skjellsord, for å si det sånn…

Dere er herved advart!