"Men hugse det bør vi: Eit ord er eit under." -Tor Jonsson

Et sitat fra en av mine favoritt-forfattere får stå som overskrift på dette innlegget: "Eit ord er eit under" - for det er det virkelig! Solvår sa sitt første bevisst kommuniserende ord i en alder av 2,5 år. Da sa hun "Heeei!", og forsto plutselig at dette var en måte å komme i kontakt med folk på. Dermed brukte hun det hele tiden og til alle hun møtte, og hennes "Heeeei!" og strålende smil gjorde at alle svarte og kommuniserte tilbake. Hun hadde knekket kommunikasjons-koden: Å lage lyder med munnen er en måte å samhandle på! 

Jeg blir så glad når du forstår hva jeg sier!

Derifra har det gått i rykk og napp, ikke alltid i rekordfart, men stadig framover. Vi har ikke fulgt noe spesielt språkstimuleringsprogram, bare egen intuisjon (og tross alt litt kunnskap om språk og kommunikasjon, som norsklærer). Vi begynte med å kartlegge hvilke lyder Solvår kunne lage. Hun kunne f.eks blåse med leppene/pruste som en hest. Da lærte vi henne å koble denne lyden nettopp til bilder/figurer av hester. Vi begynte altså ikke i utgangspunktet med å lære henne ord, men å bruke de lydene hun hadde til å kommunisere. Solvår kunne pese med tunga - da koblet vi det til hund. Det er lettere å pese, enn å si hund/vov, og det viktigste for oss er at hun skal kunne kommunisere - det trenger ikke være helt "riktig"! Et annet viktig prinsipp vi har fulgt er å hele tiden gjenta det Solvår sier for å bekrefte eller spørre om vi har forstått. Samtidig får hun da gjentatt sin lyd/sitt ord med korrekt uttale. Og vi snakker mye med henne, hele tiden! Vi kommenterer og prater og synger og snakker!

I går satt pappaen og jeg og fylte ut et skjema fra logopeden, der vi fra en liste på mange hundre ord som er "vanlig" i en 5-årings vokabular, skulle krysse ut dem Solvår bruker. Det er altså ikke nok at hun forstår ordet (passivt ordforråd), men hun skal aktivt bruke det uten hjelp (aktivt ordforråd). Skjemaet sa imidlertid at uttalefeil ikke var så nøye: Sier hun "iaff" istedet for giraff skulle vi krysse for det. Resultatet fra opptellingen: Fra et enslig "Heeei" for drøyt 2 år siden er vi nå oppe i nesten 250 ord!! Det føles helt fantastisk! Solvår komuniserer nå hele tiden med 2- og 3-ords setninger, og innimellom også med lengre sammensetninger på 4-5 ord. Ofte foregå imidlertid en samtale ved at hun begynner med et par ord, og vil ha bekreftelse på at de er forstått før hun legger til et par ord til. Slik foregikk en liten samtale da vi trillet hjem fra barnehagen på mandag:

Solvår: Gy daje!
Meg: Fly drage? Vil du fly drage?
Solvår: Gy daje, Ei-i-i!
Meg: Fly drage, E... (navnet på storesøster)? Vil du fly drage sammen med E..? Det kan vi kanskje gjøre etterpå. Først spise middag, så fly drage.
Solvår: Gy daje ettepå!

Noen ting gjør veldig inntrykk, og da gjentas ofte en samtale VELDIG MANGE GANGER HVER DAG i en periode... I pinsehelga var vi på tur i fjellet og kjørte bl.a til en foss. Pga veldig mye vann og stor vannføring laget fossen mye høy lyd og støy, og høye lyder er jo det eneste Solvår er redd for her i verden. Denne fossen gjorde således et uutslettelig inntrykk, og følgende samtale har vi hatt OFTE de siste to ukene:
Solvår: Doje vainnet båka!
Meg: Ja, det store vannet bråkte veldig.

"Toje vainne båke!"

Solvår: Doje vainnet båka. Fæ-i.
Meg: Ja, det store vannet bråkte, men nå er det ferdig.
Solvår: Lille vainnet tille!
Meg: Ja, det lille vannet vi dro til etterpå var stille.
Solvår: Jikk bja!
Meg: Ja, det gikk bra!

Ikke bare klarer hun å sette ord på en opplevelse, men hun klarer også å snakke om noe som ikke er der, noe annet enn de helt nære, konkrete tingene!
"Men hugse det bør vi: Eit ord er eit under!"

HURRA!

HURRA for 17. mai! 

Is hos mormor og morfar

HI, HI!

HURRA til alle lesere av bloggen!

Solvår har ordet!

Hei, Solvår her! Mamma tenkte at denne gangen kunne jeg få fortelle litt om hva som har skjedd siden sist. Det er jo tross alt jeg som er hovedpersonen på denne bloggen, visstnok. (Og jeg liker å være hovedpersonen!)

Den 31.mars ble jeg 5 år!! Mamma og jeg har trent, så når noen spør meg: "Hvor mange år er du?" svarer jeg "Dem åj!" og viser fram alle fingrene på den ene handa! Jeg har feiret med 3 selskaper - et familieselskap hjemme hos mormor og morfar her i Trondheim, et familieselskap på hytta hos farmor og farfar i Fredrikstad og et prinsesseselskap hjemme med alle jentene fra avdelinga mi i barnehagen! Jeg skjønner ikke helt hva bursdag er, men jeg elsker å pynte meg og jeg skjønner at jeg er midtpunktet, særlig når de andre synger "Hurra for deg"! Også skjønner jeg hva pakker er! I ett av selskapene klarte jeg å blåse ut noen lys på kaka også - i et annet selskap svidde jeg bare panneluggen... Kaka smakte godt uansett!

Jeg kan visst ikke feire bursdag og spise kake hver dag, men det mye annet som er gøy også. Jeg er blitt flink til å synge! Jeg kan synge litt av Ro, ro, ro din båt, Bæ, bæ lille lam, Hjulene på bussen og flere andre sanger. Både tekst om melodi ligner ganske mye, og alle synes jeg er kjempesøt når jeg synger :-)

Jeg har forresten funnet  ut at jeg kan bestemme selv! Det er ikke sånn at jeg automatisk må gjøre alt mamma og pappa sier. Hvis mamma sier jeg skal komme og kle på meg kan jeg si "NEI!" og legge meg ned på gulvet og skrike. Det er ganske spennende å se hva som skjer da... Stort sett klarer mamma å lure meg til å gjøre som hun vil med å snakke med morsom eller spennende stemme, men av og til lar jeg meg ikke lure, og da må mamma løfte og bære meg for å få gjort det vi skal. Lurer på hva hun har tenkt å gjøre når jeg blir så stor at hun ikke kan løfte meg lenger?...

Litt skrubbsår er tøft!

Oftest når jeg sier "NEI!" og legger meg ned og skriker er det fordi vi har vært ute og skal inn. Jeg ELSKER å være ute! Da har jeg stor plass til å gå rundt, og det er kjempespennende å gå på oppdagelsesferd, sykle, leke i sandkassa, disse og rusje! I forrige uke ramla jeg av sykkelen 2 ganger i barnehagen og fikk skrubbsår i ansiktet og på brystet. Jeg tror de voksne i barnehagen var litt redd for at mamma og pappa skulle bli sinte, men de er bare glade for at jeg er så aktiv at jeg faktisk er i stand til å få skrubbsår! Det var det ikke alle som trodde om meg for et par år siden!

Jeg har det kjempefint i barnehagen sammen med alle ungene og de voksne der. Barnehagen er veldig flinke til å ordne det sånn at jeg kan være med på det de andre ungene gjør, men også at jeg får tid til å trene alene. Akkurat nå trener vi blant annet på på former og fasonger, og mamma holdt på å le seg ihjel da hun kledde på meg i dag tidlig: Mamma sa "Se, Solvår, så mange rundinger på genseren din." men da måtte jeg rette på henne og sa: "Sirkel!", for det er det jeg har lært i barnehagen! (Jeg sa ikke "sirkel", da, jeg sa "ikkel", for s og r er så vanskelig å si.) Jeg kan alle fargene også! Og mange ting som stor/liten, opp/ned og kald/varm,  og jeg vet forskjell på 1, 2 og mange! Heldigvis har barnehagen fått mer penger fra kommunen nå, sånn at de kan ha flere voksne på jobb, sånn at det alltid er noen som passer på meg. Mamma måtte skrive brev og ringe og klage masse, men det ordna seg tilslutt! Jeg trenger nemlig noen til å passe på meg hele tida, for jeg er så nysgjerrig, og ikke redd for noen ting (unntatt høye lyder), så jeg finner på så mye rart.. Også har jeg så dårlig balanse at jeg faller lett og slår meg. Så noen må passe på meg hele tiden, men det er flott, for da har jeg jo alltid noen å snakke med og leke med!!

"Lurer på om det går an å gå opp trappa på denne måten??"

Nå sier mamma at det får være nok for denne gangen (Mamma og jeg er like glade i å prate begge to. Pappa sier han får vondt i hodet...)
Ha det bra!
STOR KOS fra Solvår