Bak skyene... er Solvår!

Det hender at små ting plutselig treffer meg og får dagen til å skye over - i dag var det ei mor med en hylende unge i butikken som plutselig fikk meg til å ønske meg så inderlig en vanlig trassig 3-åring som kan hyle "dumme mamma" og sparke meg på leggen. En annen dag var det ei av jentene i barnehagen til Solvår som sa noe med den typiske logikken til en 2 1/2-åring som får alle til å le... Det er mye vi aldri kommer til å oppleve med Solvår, og noen ganger gjør det vondt.

For meg som norsklærer og språkinteressert gjør det særlig vondt å ha et ikke-verbalt barn. Solvårs aktive vokabular begrenser seg til hei, gå, der, mamma, pappa og endel dyrelyder. (Det passive ordforrådet er noe større, særlig i kombinasjon med tegn og/eller bilder.) Jeg savner så veldig å følge barnes lek med lyder og ord, å få være med på utforskningen og virkelighetsbyggingen som foregår gjennom språket...  Heldigvis har jeg nevøer og nieser jeg kan språk-leke med!

Av og til kretser tankene veldig rundt det som ikke blir. Men sorgen er stort sett aldri knyttet til den Solvår er eller det hun gjør - den dreier seg om det hun ikke er, ikke gjør, og aldri kommer til å gjøre - og det er faktisk en trøst. For når det kommer mørke tanker og skyer er Solvår selv den beste medisinen: Da det skyet over for meg i butikken i dag dro jeg så fort jeg kunne til barnehagen for å hente Solvår, og i det hun ser meg, lyser opp og sier sitt karakteristiske HEEEEI! er alle mørke tanker borte: Solvår er så skjønn, så fornøyd, så full av liv og vilje - Solvår er Solvår.