"Men hugse det bør vi: Eit ord er eit under." -Tor Jonsson

Et sitat fra en av mine favoritt-forfattere får stå som overskrift på dette innlegget: "Eit ord er eit under" - for det er det virkelig! Solvår sa sitt første bevisst kommuniserende ord i en alder av 2,5 år. Da sa hun "Heeei!", og forsto plutselig at dette var en måte å komme i kontakt med folk på. Dermed brukte hun det hele tiden og til alle hun møtte, og hennes "Heeeei!" og strålende smil gjorde at alle svarte og kommuniserte tilbake. Hun hadde knekket kommunikasjons-koden: Å lage lyder med munnen er en måte å samhandle på! 

Jeg blir så glad når du forstår hva jeg sier!

Derifra har det gått i rykk og napp, ikke alltid i rekordfart, men stadig framover. Vi har ikke fulgt noe spesielt språkstimuleringsprogram, bare egen intuisjon (og tross alt litt kunnskap om språk og kommunikasjon, som norsklærer). Vi begynte med å kartlegge hvilke lyder Solvår kunne lage. Hun kunne f.eks blåse med leppene/pruste som en hest. Da lærte vi henne å koble denne lyden nettopp til bilder/figurer av hester. Vi begynte altså ikke i utgangspunktet med å lære henne ord, men å bruke de lydene hun hadde til å kommunisere. Solvår kunne pese med tunga - da koblet vi det til hund. Det er lettere å pese, enn å si hund/vov, og det viktigste for oss er at hun skal kunne kommunisere - det trenger ikke være helt "riktig"! Et annet viktig prinsipp vi har fulgt er å hele tiden gjenta det Solvår sier for å bekrefte eller spørre om vi har forstått. Samtidig får hun da gjentatt sin lyd/sitt ord med korrekt uttale. Og vi snakker mye med henne, hele tiden! Vi kommenterer og prater og synger og snakker!

I går satt pappaen og jeg og fylte ut et skjema fra logopeden, der vi fra en liste på mange hundre ord som er "vanlig" i en 5-årings vokabular, skulle krysse ut dem Solvår bruker. Det er altså ikke nok at hun forstår ordet (passivt ordforråd), men hun skal aktivt bruke det uten hjelp (aktivt ordforråd). Skjemaet sa imidlertid at uttalefeil ikke var så nøye: Sier hun "iaff" istedet for giraff skulle vi krysse for det. Resultatet fra opptellingen: Fra et enslig "Heeei" for drøyt 2 år siden er vi nå oppe i nesten 250 ord!! Det føles helt fantastisk! Solvår komuniserer nå hele tiden med 2- og 3-ords setninger, og innimellom også med lengre sammensetninger på 4-5 ord. Ofte foregå imidlertid en samtale ved at hun begynner med et par ord, og vil ha bekreftelse på at de er forstått før hun legger til et par ord til. Slik foregikk en liten samtale da vi trillet hjem fra barnehagen på mandag:

Solvår: Gy daje!
Meg: Fly drage? Vil du fly drage?
Solvår: Gy daje, Ei-i-i!
Meg: Fly drage, E... (navnet på storesøster)? Vil du fly drage sammen med E..? Det kan vi kanskje gjøre etterpå. Først spise middag, så fly drage.
Solvår: Gy daje ettepå!

Noen ting gjør veldig inntrykk, og da gjentas ofte en samtale VELDIG MANGE GANGER HVER DAG i en periode... I pinsehelga var vi på tur i fjellet og kjørte bl.a til en foss. Pga veldig mye vann og stor vannføring laget fossen mye høy lyd og støy, og høye lyder er jo det eneste Solvår er redd for her i verden. Denne fossen gjorde således et uutslettelig inntrykk, og følgende samtale har vi hatt OFTE de siste to ukene:
Solvår: Doje vainnet båka!
Meg: Ja, det store vannet bråkte veldig.

"Toje vainne båke!"

Solvår: Doje vainnet båka. Fæ-i.
Meg: Ja, det store vannet bråkte, men nå er det ferdig.
Solvår: Lille vainnet tille!
Meg: Ja, det lille vannet vi dro til etterpå var stille.
Solvår: Jikk bja!
Meg: Ja, det gikk bra!

Ikke bare klarer hun å sette ord på en opplevelse, men hun klarer også å snakke om noe som ikke er der, noe annet enn de helt nære, konkrete tingene!
"Men hugse det bør vi: Eit ord er eit under!"