"Alle barn er barn"

Denne tittelen er identisk med mottoet til Handikappede Barns foreldreforening (HBF). I dag kom medlemsbladet i posten, og denne gangen leste jeg det med en klump i magen. Temaet var nemlig debatten rundt tidlig ultralyd - og jeg kjente som vanlig sinnet, oppgittheten og sorgen bygge seg opp.

I den grad jeg har en kampsak eller kjepphest så er det dette: Vi kan ikke ha et samfunn der bare det vellykkede og perfekte har verdi! Selvfølgelig er det utfordrende å ha et barn som er funksjonhemmet, men mye av utfordringen ligger i holdningene i samfunnet. Når man velger å få barn finnes det faktisk ingen garantier. Ultralyden kan være helt normal, men så skjer det noe under fødselen eller seinere i barnets liv som snur opp ned på alt. Hvor lenge skal "returretten" gjelde? Tidligere ble barn  sendt rett på institusjon hvis det ble født med en synlig funksjonshemning. Da slapp både samfunnet og familien den byrden det ville innebære - man slapp å tilrettelegge, akseptere og forstå.

Jeg griner når jeg leser resurssterke, oppegående mennesker som skriver "...så ville jeg da heller ikke ønsket at min mor skulle født meg dersom hun visste at jeg var psykisk utviklingshemmet" som i dette innlegget, eller som reduserer hele saken til argumenter om at "Det handler om mitt liv, min kropp og min rett til å velge"som her.

Jeg utfordrer herved alle som mener at et liv som funksjonshemmet (eller sammen med en funksjonshemmet) ikke er et fullverdig liv til å tilbringe en dag i vår familie!

"Heeeei!"

Jo større fart, jo bedre!

Sand og vann er gøy!

"Alle barn er barn"