Å trene en labrador! :-)

Takk for alle gode meldinger og hilsninger etter det forrige, overskyete blogginnlegget. Det varmer veldig!
Vi er fortsatt ikke ute av skyen, men etter et par greie dager, og etter å ha levert en BLID Solvår i barnehagen for første gang denne uka, ser vi litt lysere på livet igjen!

Tenkte jeg skulle si litt mer om Solvår og læring.
Vi har nå fått psykolograpporten fra Trondsletten etter utredningen som ble gjort der i vinter, og den bekrefter det vi selv har sett, at Solvår er istand til å konsentrere seg, men at hun har veldig dårlig utholdenhet/veldig kort oppmerksomhetsspenn. Hun er med andre ord dårlig på å opprettholde en aktivitet over tid, særlig hvis den er krevende for henne. Hun skifter fokus veldig hyppig, og må "tvinges" til å holde konsentrasjonen på den aktiviteten det er meningen hun skal gjennomføre. Hun bruker lang tid på å prossessere beskjeder/situasjoner så hun trenger tid, og hun har nedsatt evne til å automatisere og generalisere ferdigheter, dvs at der andre barn lærer ting "av seg selv" eller ved herming, må vi trene på hver eneste lille ting med Solvår. SOLgløttet er at hun KAN lære, ingen tvil om det! Med systematisk repetisjon, og ikke minst motivasjon, tilegner hun seg stadig nye ferdigheter - og blir tydelig stolt og glad når hun mestrer noe!

F.eks dette med BOKSTAVER :-) Det begynte som sagt med at jeg tilfeldigvis tegnet en A på tegnetavla hennes og sa "aaa". Da Solvår hermet lyden ga jeg henne selvfølgelig masse ros "Yeah!!!Bra!", og er den noe som motiverer denne frøkna så er det ros (og mat... Det er som å oppdra en labrador...). Vi har sakte men sikkert introdusert flere bokstaver (Suksessoppskriften for trening med Solvår er 80% kjent stoff og 20% nytt), og nå kjenner hun igjen A, B, E, F, H, I, K, M, O, P, S, T, U, Æ, Ø, Å overalt - i bøker, på skilt og på klær. Og hun ELSKER bokstavene. "Tenne" (tegne) sier hun og kommer drassende med tegnebrettet.

Motivasjon er ekstremt viktig for barn med psykisk utviklingshemning. Dersom de ikke er motiverte eller ser poenget med aktiviteten, lar de rett og slett være å gjøre den. Heldigvis er Solvår som sagt en "hund" etter ros, så et YEAH!! kan somregel være nok. Se bare hvor fornøyd hun blir med rosen i denne lille videoen: Den viser at vi trener å å ake på rompa ned trappa istedet for å gå med hodet først...

Et tankekors til slutt: Jeg leste et sted at over 80% av all den ros vi får gjennom hele livet, får vi før fylte 3 år...